Historie

Fransiskanerklosteret i Oslo

Fransiskanerklosteret i Oslo ble grunnlagt før 1291 av Fransiskanerordenen. Med støtte av Hertug Håkon (Håkon V) fikk fransiskanerne opprette et konvent i Oslo. Klosteranlegget ble reist rett utenfor byen, øst for elven Alna i nåværende Gamlebyen som på den tiden var en viktig innfartsåre sørfra. Fransiskanerne kom i konflikt med dominikanerne og Oslo-bispen. Erkeprest Simon lot både brødrene og arbeidsfolkene bannlyse. Han sendte også domkirkens scholasticus, Herjulf, som sammen med en væpnet flokk prøvde å bryte ned det nesten ferdige oratoriet. Paven derimot stilte seg på fransiskanernes side, og klosteret ble derfor allikevel reist.

I middelalderen ble det opprettet et sykehus tilknyttet til klosteret, også kjent som Laurentiushospitalet. Da klosteret ved oppløst ved reformasjonen trengte man å videreføre sykehuset, og i 1538 sørget kongen for at stiftelsen Oslo Hospital fikk overdratt klosterbygningene og kunne benytte de til hospital. I 1567 brant bygningene ned, og de ble erstattet av nye sykehusbygninger, som siden også har brent og blitt erstattet. Klosterkirken brant ned i 1794, og to år senere sto Gamlebyen kirke ferdig på samme sted. Gamlebyens nåværende kirke står delvis på det gamle klosterkirkens fundamenter. Mulige spor etter klosteret finnes trolig på Oslo Hospitals grunn, syd for kirken.

Klosterets utforming er ikke kjent, men ved en utgravning i 1935, foretatt av Gerhard Fischer, ble østre del av klosterkirken undersøkt. Kirken har vært bygget av teglstein i tradisjonell utforming med polygonal koravslutning og med pilarer i hjørnene. Dette viser at koret har hatt hvelv. Grunnrisset av koret er markert i Ekebergveien og i plenen utenfor kirken. Deler av klosteret er muligens bevart i grunnen under Oslo Hospital, men det er foreløpig ikke gjort noe søk etter dette.